Det ga bare mening…

Categories Blogg

Jeg har planlagt min egen begravelse helt siden jeg ble syk, og det viktigste for meg har alltid vært mine kjære. Det siste jeg vil er at de skal føle seg forpliktet til noe etter at jeg er borte, alt jeg ønsker er å gjøre ting enklest mulig for dem. Jeg har selv vært den som har sittet igjen, og jeg vet hvor altoppslukende sorgen er.

Sorgen var så stor at jeg knapt klarte å komme meg opp av senga, det gjorde så vondt at jeg hadde mest lyst til å dø selv. Tanken på at mine kjære en dag skal føle på den samme sorgen gjør vondt, derfor gjør jeg alt i min makt for å lette byrden med når det kommer til det praktiske. Det var først etter jeg ble syk jeg oppdaget hvor mye man må ta stilling til når det gjelder begravelse, i tillegg er det fryktelig dyrt.

De siste årene har jeg tenkt mye på min egen begravelse, og jeg har hatt mange runder med meg selv. Jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan begravelsen min blir, det viktigste for meg er at mine kjære føler at de har fått en verdig avslutning. Men det er en ting som har gitt meg gnagsår av å tenke på, og det er selve gravplassen.

Hvor hører jeg hjemme? Hvor hører hjertet mitt hjemme?
Selv om jeg har bodd store deler av livet mitt i Bergen så er det ikke her hjertet mitt er, så hvor skulle jeg gravlegges? Jo mer jeg tenkte på det jo mer usikker ble jeg, og det hele endte med at jeg ble usikker på om jeg ville gravlegges i det hele tatt.

Selv har jeg aldri likt å gå på graven til de jeg har mistet, det føles så kaldt.
Når vi flyttet til Vardø begynte jeg med en ny tradisjon, for å minnes våre kjære som hadde gått bort samlet jeg familien til en minnestund. Vi tente lys og så på bilder, og jeg så hvor mye disse stundene betydde for barna.

Den tradisjonen har vi fortsatt med, og jeg vet at mine barn vil føre den tradisjonen videre.
Det siste jeg vil er at mine barn skal føle seg forpliktet til å gå på graven min, spesielt når jeg vet at to av dem føler det samme som meg om gravplasser. Jeg har lenge tenkt på kremering som et alternativ, og i går falt alt på plass.

Etter et søk på nettet kom jeg over et søknadsskjema som traff meg midt i hjertet, og plutselig visste jeg hva jeg ville. Det var et søknadsskjema om tillatelse til å spre asken jeg kom over, og i det øyeblikket falt alle brikker på plass. Så denne helgen skal jeg sende inn en søknad og håpe på det beste, på den måten kan jeg gravlegges på et sted som betyr mye for meg…

22 kommentarer

22 thoughts on “Det ga bare mening…

  1. jeg har bestemt meg for at jeg skal kremeres , og ikke ha noe eget gravsted , men minnelund. Dette vet min mann og barn .
    Tok den avgjørelsen lenge før jeg ble syk .
    Resten er opp til de og bestemme

      1. ja vi har hatt den praten og vi har den med jevne mellomrom.
        Akkurat som min bror og jeg hadde den praten med våre foreldre .
        og som min bror hadde den praten med sine barn , og hans ønsker ble oppfylt når han gikk bort i april . Den praten er/var viktig for oss og riktig for oss

  2. Det blir visstnok mer og mer vanlig å kremeres for så å spre asken på et sted i naturen. Det er visse grenser, men det vet du sikkert siden du er kommet så langt som til søknad.

    Sønnen min som døde i fjor ønsket askespredning fra et vakkert fjell i nærområdet. Det var en veldig fin seremoni. Men det er uvant å ikke kunne gå til en grav. Samtidig har jeg han alltid med meg i hjertet og det er det viktigste.

    De minnestundene du og barna har hatt opp gjennom årene høres også veldig fine ut. Du fremstår som en utrolig klok mor på alle områder.

    1. Ja det er nok flere og flere som får opp øynene for askespredning, for meg føles det som en rett beslutning. Jeg tror også mine kjære vil sette pris på det.

  3. Jeg skal gravlegges ved siden av Gunnar på Værnes kirkegård og i nærheten av mine forfedre. Har ingen egne barn så hva som skjer etterpå tenker jeg ikke på. Ulikt deg trives jeg med å gå på kirkegården, synes det ånder en fred der. Men vi mennesker er forskjellige så det får bli som det blir. Livet er her og nå og ingen kjenner morgendagen. Ønsker deg og dine en God helg Vivian❤️❤️

  4. Ønsker faktisk det samme som deg, kremering og askespredning en eller annen plass…d må jeg tenke på. Føler også det er tungt og vanskelig å besøke graver til mine nærmeste, og tenker at mine etterlatte skal slippe det men heller ha en minnestund der de er med det de måtte ønske🙏

  5. For meg er det viktig at det skal gjøres så enkelt som mulig.Sorgen måles ikke i hvor storslått seremonien er.Når det gjelder gravsted eller minnelund blir det helt opp til de som er etter meg.Det viktigste er at de skal være tilfreds med det de velger.Jeg synes det er fint å gå på graven men det blir selvfølgelig opp til hver enkelt.Det finnes mange måter å minnes de døde. Derfor er det fint at man kan velge ulike alternativer.

  6. Jeg mistet mannen min for snart to år siden (ei uke før barnebarn nr tre ble født), og er glad jeg har ei grav å gå til 💕
    Men ferienaboen skal spre asken etter kona si i områder her i sommer.
    Greit at vi er forskjellige 😊
    Noen steder er det minnelunder, med “bare” et navneskilt på en vegg. Kan det kombineres med kremering, og askespredning?

    1. Det kan kombineres med kremering men da tror jeg urnen må begraves. Men jeg har ikke undersøkt konseptet minnelund så mye så jeg kan ikke være skråsikker.

  7. Jeg skal kremeres og urnen skal settes i urnegraven hvor urnene til mine to døde barn allerede står. Det bestemte jeg meg for da Tiril, datteren min døde.
    Folk føler og tenker forskjellig. Jeg finner alltid ro når jeg besøker kirkegårder og synes det er fint å besøke gravene til de jeg har vært glad i som har gått bort.
    Står ofte ved en grav og “snakker” med de avdøde. Jeg føler på nærvær.
    Men vi er alle forskjellige.
    Det er viktig å formidle tankene sine til familien, det gjør det lettere for de som er igjen når de vet hva avdøde ønsket.

  8. Uff, dette likte jeg ikke å tenke på. Prosessen med å bli til aske, gjør meg urolig.

    Selvsagt skal dem som vil, gjøre det dem måtte ønske.

    En ting jeg synes er fint, er når enkelte legger litt av asken i f.eks. et smykke.

    Men nå tenker jeg ikke mer på det ,🥺.

    Samtalen er viktig å ha, uansett.

    Ha en fin dag 💜

    1. Jeg skjønner at kremering kan virke skremmende for mange, jeg derimot syns det har noe fint med seg. For meg blir kremeringen litt som skjærsilden, og det gir meg trygghet på en måte.

  9. Har hatt tanker om dette lenge, og vil selv i en minnelund. Tiden min tikker ut, for å si det sånn, så da er det naturlig å tenke gjennom. Mistet, uventet min mor i desember, og tankene gikk til hvem skal ivareta gravstedet? Ingen familie i mils avstand, bortsett fra meg som er alvorlig syk, og ikke kan ivareta, og stelle et gravsted. Sette arbeidet bort til kommunen er jo selvfølgelig en mulighet, men har aldri likt plantevalg derfra – det er nok praktisk, men hva er den vitsen liksom? En minnelud, ligger nok meg nærmest, når jeg har tenkt meg om gjennom noen år. Synes det er vakkert, og ingen stress og jobb for etterlayte – bare ro, fred og ettertanke, hvis man ønsker å oppsøke minnestedet.
    Minnene lever i oss uandett ❤
    Riktig god helg til deg og dinr 😊

  10. Jeg er relativt frisk og tenker å leve i mange år enda. Men man vet jo aldri hva som skjer i morgen så vi har hatt denne praten i min familie om hva de forskjellige ønsker. I mobildekslet mitt ligger et lite kort fra Det helsevitenskapelige universitet om at mitt legeme skal overlates universitetet ved min død. Kanskje nye legespirer kan lære noe av denne kroppen som jeg da ikke lenger har bruk for. I tillegg sparer det min datter masse penger på å slippe begravelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *