Jeg hørte et brak og da trodde jeg det var over,

lyden kom fra den andre stua men jeg turte ikke se.

Den lyden tydet på at noe hadde skjedd,

og jeg ba til høyere makter om at det ikke var så altfor galt.

 

For når det første man våkner til er et tungt brak,

ja da kan jeg love dere at man våkner.

Stiv av skrekk ble jeg liggende å lytte,

men det var ikke en lyd å høre.

 

Den stillheten har jeg aldri vært borti før,

en stillhet som ga meg frysninger på ryggen.

For til og med Isak var stille, og det var et tydelig tegn på at noe hadde skjedd.

Klokken var 06.35, og jeg lå og ventet på et tegn på liv.

 

En liten gutt sto plutselig i døren,

og han hadde et forvirret uttrykk i ansiktet.

Han ristet på hodet så hele hårmanken blafret i luftstrømmen,

før han på lette bein krøp opp i sengen min.

 

“Pappa er tullete” sa en liten gutt,

og enda ristet han på hodet.

“Jeg tror han teller mamma”,

og jeg skjønte mindre og mindre.

 

Det skulle nemlig vise seg at dere har klart noe jeg aldri har klart,

dere har vippet gubben totalt overende.

For han gikk rett i knestående i morges,

og spleisen var årsaken til at en voksen gubbe gikk ned for telling.

 

Heldigvis lå jeg allerede rett ut når han kom inn og fortalte,

for ellers hadde vi ligget på gulvet begge to.

Dere er jo gaaaaal, jeg skjønner ikke at det er mulig,

jeg måtte sjekke summen hundre ganger før jeg trodde det var sant.

 

19200 var summen jeg våknet opp til idag ,

ikke så rart at gubben gikk ned for telling.

Bare siden igår har vi nesten nådd målet for overnattinger,

jeg har mistet munn og mæle.

 

Takknemligheten er så stor at ordene ikke strekker til,

den varmen dere viser meg er større enn alt.

Jeg må få noen til å knipe meg i armen for at jeg skal tro det er sant,

for jeg må være verden heldigste.

 

Både jeg og min mann takker alle dere som har bidratt,

vi har grått og ledd om hverandre.

Nå skal vi bruke helgen på å undersøke hoteller,

og det hadde aldri gått uten dere….

Tusen takk 💜